Bølgene i Ilsvika

Et reiseminne fra sommeren 2024 i Trøndelag krets

Det er ofte vemodig å skulle gjøre noe for siste gang! Som regionleder for Trøndelag krets, også med oppgaver i de lule- og sørsamiske områder, hadde jeg min siste tjenestereise i mars. Fra april ble mitt engasjement i Norges Samemisjon redusert til 15 % pga. svak økonomi. Det nye stillingen som kretsarbeider varte ut 2024. Stillingen har blitt brukt til å planlegge nye arbeidsmåter i kretsen, der en må klare seg uten lokalt ansatte. Som kretsarbeider har jeg også bistått landsstyret med veiledning i et pågående forsoningsarbeid knyttet til Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport.

 

I tillegg har det blitt én tjenestereise til sør-kretsen i april (kretsårsmøtet) og én til midt-kretsen i juni. Og en siste reise til nord-kretsen (Helgeland) er utsatt til januar/februar. Men dette innlegget på hjemmesiden blir det siste fra min hånd, og jeg ønsker å knytte det til noen opplevelser og erfaringer fra reisen i juni.

 

Hvem trenger et besøk på en siste runde langs Trondheimsfjorden? Noen trenger en takk, noen en oppmuntring, noen skal ha varer utlevert som blir «for dyrt» å sende i posten, og en minnestøtte skal plantes rundt. Det blir 12 stopp til sammen, fordelt på dagene 6. – 9. juni (og innimellom noen besøk hos familie og venner langs reiseruten).

 

Jeg merker at Herren er med. Jeg finner frem, møter åpne dører, kjenner gode håndtrykk, får mer tilbake enn jeg gir selv, kjenner på fellesskapet i tjenesten og enheten i troen. Og jeg erfarer at å være et medmenneske er noe alle kan, om en ikke er blind for mulighetene, og ikke gir opp ved første forsøk.

 

Det ble altså ingen møter på denne reisen, ingen talerstol som blir besteget og ingen kollekt som blir talt opp. Har man råd til det i Norges Samemisjon, kan en spørre – å bare reise med diakonale gjøremål på agendaen?

 

Et sted lærte jeg at timelige behov av og til må gå foran de åndelige. Jeg besøkte et ektepar som hadde et kull med valper i en hundegård. Da matmora fylte skåla sprang de sultne og aktive valpene dit og satte snuten i fatet. Bortsett fra én – han/hun sprang til matmora, stod på to ben og ville ha klapp og kos. Og en tanke slo meg – vi vil så gjerne samle folk på tilhørerbenker og rapportere om hvor mange som fikk høre Ordet! Og så drar vi fornøyde videre til neste møteplass. Men hva med dem som ikke oppsøker bedehuset av ulike grunner, og som sitter hjemme og predikanten (meg og andre) suse forbi til neste bygd, uten tid og syn for de møtefremmede, eller de som er satt til sides og ikke kommer seg så lett ut blant folk.

Da valpen hadde fått en porsjon kjærlighet og omsorg, var den klar for føden som ventet i skåla. "Soap - soup - salvation" er et motto i Frelsesarmeen.

 

Vel, slik er det i misjonen – noen har kall til å forkynne, noen til å hjelpe. Det er bare om å gjøre at misjonens ledelse har syn for begge deler, og kaller og utruster både menn og kvinner til disse oppgavene. Og jeg må si at i Norges Samemisjon, er det nå en voksende bevissthet omkring viktigheten av diakonalt arbeid. Selv om vår «storhetstid» som eier av mange helse- og sosialinstitusjoner for lengst er over, er det ennå rike muligheter for diakonalt arbeid. Kjærlighet oppfinnsom gjør. Husk at også diakonen kan ta frem en bibel, salmebok og et nattverdsett.

 

Mens jeg kjører på kryss og tvers, fra kommune til kommune, ligger på flatseng i vare-bo-bilen et par netter, toner en sang sterkere og sterkere i meg. Våg å være den du i Kristus er. Den i hans tanke, den i hans nåde, den i hans evige lys du er. En fantastisk sang av A. Frostenson, oversatt av E. Skeie til melodi av L-Å Lundberg. Alt du eier, har du fra ham som gav. Kravet og kraften, viljen og verket, bølger på samme veldige nådeshav. Hørt slikt? Gud gir oss et krav(!) men også krefter til å arbeide. Han gir oss vilje til å gjøre godt(!), men sørger selv for verket. Dette er som bølgene på havet: du stiger, og synker, men er i en stadig bevegelse. Opp på fjellet og møte Herren, så ned i dalen og arbeide. I motgang og medgang – hele tiden båret av Guds nåde.

 

Stav Hotell kommer meg til "unnsetning" siste natten. Krefter samles, og nye reisemål plottes inn på GPSen. Jeg hadde lenge tenkt at Ellen Marie måtte jeg engang få tid til å besøke på en av mine reiser. Men det hadde blitt utsatt og utsatt. Hun som hadde vært med i en av Trondheims misjonsforeninger, og arbeidet ved en av misjonens institusjoner. Og som nå i høy alder var kommet på institusjon. En blomst og en hilsen fra Samemisjonen burde absolutt også bli henne til del.

 

Ilsvika helse- og velferdssenter på Ila ligger kloss i Trondheimsfjorden. Det ordner seg med parkering, og betjeningen er imøtekommende og viser vei til leiligheten. Vi sier takk for sist – det var på forening for noen år tilbake. Så går praten, om hennes tjeneste som sykepleier både i misjonen og i det offentlige. Og vi kommer inn på livet med Jesus, jo hun lengter å nå frem til Hans himmel. Hun har ikke barn selv, men tantebarna har hun stor omsorg for og husker på dem i bønn.

 

Ute suser vinden, og store bølger kaster sjøsprøyt innover land i Ilsvika.

 

Etter endt besøk, går jeg en tur langs promenaden og ser på bølgene. Om havet bare var stille, fikk ikke seilbåten noen fart, og vannet ingen sirkulasjon. Det ville bli på stedet hvil, og mangel på surstoff. Å være i bevegelse og drift - er en viktig del av livet. Kravet og kraften, viljen og verket, bølger på samme veldige nådeshav. Jeg takket Herren for møtet med Ellen Marie. Det skulle vise seg å bli det siste – en måned senere hadde hun lagt ned sin vandringsstav og steget inn i de evige boliger hjemme hos Gud.

 

Bilen ruller snart på veien igjen. Lederen av den nevnte misjonsforening får et besøk, og hennes mann. Ingrun er glad for at hennes tidligere foreningsmedlem hadde fått besøk fra misjonen.

-  Vil du be for min siste etappe? spør jeg. - Jeg har en bekjent blant samene knyttet til Trollheimen Sijte som jeg gjerne skulle besøkt. Har ikke klart å komme i kontakt med ham på telefon ...

 

Det lyktes å finne frem hvor han bor, og vi sier takk for sist - det var i et minnesamvær forrige år. Vi ser på friidrett på TV sammen, drikker kaffe og spiser is. Så blir det prat om reindrift og et misjonsstevne han hadde deltatt på i unge år. Minner fra en svunnen tid. Jeg får lov å publisere et bilde fra stevnet i misjonens organer. Ved midnatt går ferden mot Molde - i takknemlighet for de mange ferdilagte gjerninger jeg fikk vandre i. Egentlig helt siden jeg ble med i Norges Samemisjon i 2015! Takk for tjenesten jeg fikk stå i!

 

Hilsen Øyvind Fonn, Molde