Sangen på bedehuset
Ved Øyvind Fonn
Sangen og musikken på bedehuset har alltid vært preget av stor variasjon - både i innhold og uttrykksform. Allsangen har som regel hatt sitt utgangspunkt i forsamlingens sangbok. Når generasjon på generasjon har sunget de samme sangene, har man ført videre det man gjerne kaller "sangskatten". Men også enklere sanger for barn, kristne viser eller lovsanger av nyere dato har blitt en del av bedehussangen.
Bedehusmusikken representerer også bredde og variasjon. Piano og gitar hører til det mest vanlige, men forkynnere og musikkere har også opptrådd med å spille å glass og sag.
En fellesnevner i sangen og musikken har vært at det hele skulle skje til Guds ære og forsamlingens oppbyggelse. Menneskelig ære og en splittet forsamling var ikke målet, men musikk som støttet allsangen og åpnet sinnet for mottagelsen av Guds ord og evangeliets budskap.
Så er det noen steder at man ikke har dem som trakterer et instrument. Allsangen må likevel ikke stilne eller tape sin aktualitet. Bedehussangen er ikke avhengig av liflig tonefølge eller sølvrene klanger. Når det i hjertet har skjedd en forvandling, og man kjenner på frelsesfryden, da presser sangen seg frem, kraftfull og frimodig og båret av Ånden.
På Aure Misjonshus fekk dei frammøtte lytte til mykje variert song og musikk. Og i allsangen lydde velkjente songar med slitesterke tekstar. Som f.eks denne:
Hva skal jeg gi til min Frelser,
Hva kan jeg gjøre for ham?
Røkelse, myrra, juveler
Ei kan forslå til Guds Lam.
Kor:
Jesus, meg selv jeg deg bringer,
Legger meg ned for din fot.
Du skal meg evig få eie,
Jeg er jo kjøpt med ditt blod.
Hva skal jeg gi til min Frelser?
Lepper som priser hans navn,
Føtter som går på hans stier,
Dyrt kjøpte sjeler til gavn.
Hva skal jeg gi til min Frelser?
Evig jeg tjene ham vil.
Ham vil jeg elske og følge,
Det han jo kalte meg til.
T: Lizzie de Armand 1884
M: W. A. Post 1884