Historiens lange skygger

Torbjørn Bjorvatn uttaler seg i forbindelse med et avisoppslag onsdag 3. april 2024 i den norskspråklige samiske avisa Ságat ("Dette sørget min far over, hele livet").

 

https://www.sagat.no/nyheter/dette-sorget-min-far-over-hele-livet/19.43577

 

Torbjørn Bjorvatns uttalelse ble trykket i Ságat onsdag 8. april. På avisas nettside finner du artikkelen her:

 

https://www.sagat.no/debatt/historiens-lange-skygger/19.43666

 

 

Historiens lange skygger

Av Torbjørn Bjorvatn, generalsekretær i Norges Samemisjon

 

Det er opprørende og trist å lese om fornorsking, overgrep og barnemishandling på Norges Samemisjons institusjoner i tidligere tider.

 

Det siste vitnesbyrdet om slike hendelser fikk vi i Ságat onsdag 3. april. Gry-Kristina Fors Spein forteller om forhold hun er blitt kjent med, og som i sin tid også rammet hennes egen far, Kristian Fors (1930-2015). Jeg anbefaler alle å lese intervjuet med henne.

 

Tilsvarende eksempler på psykisk og fysisk mishandling mot barn på Norges Samemisjons institusjoner kjenner vi fra barnehjemmet Schanches Minne i Tana (nedlagt i 1967), Fredly barnehjem på Hellandsberget i Tysfjorden (nedlagt 1963) og fra Haviken skole for flyttsamer i Namsos (nedlagt 1951).

 

Sluttpunkt

I vår tid benyttes barnehjem og internatskoler langt mindre enn før. Likevel kaster fortida skygger. Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport (juni 2023) er et forsøk på å bearbeide disse skyggene. Den statlige forsoningsprosessen er viktig. Men den mangler likevel et tydelig sluttpunkt. I det enkelte menneskes liv har vi Kristus og nåden som nøkkelen til forsoning. Det var også temaet for andakten i samme nummer av Ságat (3. april): «Máilmmis ja olbmuin lea doaivva». «Verden og menneskene har håp.» Men når kan vi si at vi er ferdig med en samfunnsmessig – en politisk – forsoningsprosess? Jeg deler her noen tanker.

 

Anerkjenne

For det første må vi anerkjenne det som har skjedd. Det er uheldig og skadelig å tie om fortida. Til det trenger vi hjelp fra faghistorikere. Et fullstendig bilde krever at bruddstykkene settes sammen til en helhet. Dette er en del av sannhetsprosessen.

 

For det andre kan konkrete tiltak være symbolsk betydningsfulle og føre mennesker nærmere hverandre. Forsoningsarrangement, møteplasser og kunstprosjekt kan inngå blant virkemidlene. Jeg har fått det rådet at vi ikke bør gå for fort fram. Prosessen kan være like viktig som resultatet.

 

Sorg

Likevel, for det tredje, bør vi styre mot en sluttilstand. I vår egen tid kan vi ta opp urett og overgrep direkte med overgripere, eventuelt med hjelp fra politi og rettsvesen. Dom og soning avslutter prosessen. Den muligheten har vi ikke med krenkelser begått i historisk tid. Hvordan håndterer vi da sinnet, sårheten og avmaktsfølelsen? Det er ulike måter å sørge på, og behovet for en sorgprosess er ikke det samme hos alle. Uansett tror jeg vi skal vokte oss for å bli sittende fast i fortida. Å dyrke bitterhet eller en offerrolle er ikke sunt. Jeg tror heller ikke den historiske uretten er en god plattform å bygge samisk identitet eller det samiske samfunnet på. Som en same sa til meg nylig: Vi har først og fremst ansvar for vår egen tid og må gjøre det vi kan her og nå.

 

Tøffe mennesker

For det fjerde, hvordan skal vi da – storsamfunnet og det samiske samfunnet i fellesskap – komme oss ut av de lange skyggene fra fortida? Jeg påstår ikke at jeg har noen fasit. Men jeg vil peke på noen muligheter. Gry-Kristina Fors Spein er inne på det i intervjuet med Ságat 3. april: «Det var tøffe mennesker som levde et hardt liv», sier hun.

 

Tøffe mennesker! Det samiske folk er et folk med en ukuelig overlevelsesevne, en slitesterk identitet og en stor indre styrke. Samefolket eier en historie med motgang, overgrep og ydmykelser. Men folket har reist seg og møter i økende grad respekt og forståelse fra omverdenen – moralsk, politisk og juridisk. Samer understreker det selv: Til tross for foreldrenes og besteforeldrenes fornedrelse i møte med nordmenn og storsamfunnet vokser deres etterkommere nå opp som sunne, sterke og trygge mennesker.

 

Kamp

På dette grunnlaget kan samefolket møte storsamfunnet. Med stor moralsk tyngde kan det samiske folk peke på sine økonomiske og kulturelle behov, enten det gjelder læremidler på samisk, arealutnyttelse eller menneskerettigheter. Selv om kampen ikke er over, må storsamfunnet nå ta hensyn til disse tøffe menneskene. Fortida kaster ennå lange skygger, men det står om framtida! Og det er dagen i dag vi kan gjøre noe med. Både forsoningsprosessen, storsamfunnet og det samiske samfunnet vil tjene på at vi klarer å sørge over fortida, glede oss over nåtida og rette blikket mot framtida – samtidig.